SBL HERR '23-MESTERE - NORRKÖPING DOLPHINS
Trepoengeren er i boks. Dette er et nytt dynasti i svensk basketball på herresiden. Det er ganske utrolig hva klubben har gjort de siste fire årene, fra å nesten gå konkurs til å vinne ligaen. Det hadde vært nok å gjøre det én gang, men å gjøre det tre år på rad gjør det vanskelig å nekte for at Dolphins er best i landet.
Før finalen startet, hadde jeg nettopp sett to av de siste semifinalekampene mellom Borås og Umeå. Da Borås slo Umeå, var det klart at de var laget å slå, og jeg trodde de ville vinne mot enten Norrköping eller Jämtland. Men jøss, der tok jeg feil. Det var ikke engang jevnt, for å være ærlig. Jeg vet at Borås vant to kamper, men det var ikke i nærheten av det laget jeg så i Umeå. I semifinalen gikk alt gjennom Ryan Logan, og han var den klart beste spilleren på gulvet. Han fant lagkameratene sine på hver eneste cut og avlevering, og scoret bare når han var åpen eller trengte det. I finalen var det ikke den samme flyten.
Da jeg kom til Stadium Arena på mandag og satte meg på presseseksjonen, satt jeg ved siden av Nina Baresso. Vi snakket i kanskje 15 minutter, mest om karrieren hennes, men også om våre tanker om spillet. Hun sa at hun hadde tippet at Borås ville vinne før finalen, så hun sa at det ville være bra for henne om Borås tvang frem en Game 7. Jeg fortalte henne at da jeg først gikk gjennom tunnelen, var det ingen i laget som kom bort og hilste på meg. Bortsett fra Nick Spires. De var innelåst, og de fleste av dem nikket bare når vi fikk øyekontakt. Så jeg visste mer eller mindre at Dolphins kom til å avgjøre på hjemmebane.
I semifinalen mot Jämtland ledet de 3-1, tapte to strake kamper og måtte spille kamp 7 på bortebane i Östersund. I finalen ledet de nok en gang 3-1, men tapte nede i Borås og måtte reise hjem 3-2. Så de visste av erfaring hvor lite 3-1 betyr og hvor tøft det fort kan bli.
Da kampen startet, kom Norrköping aggressivt ut og tok en tidlig ledelse. Borås hang med, og da det første kvarteret var omme var det kun 2 poengs ledelse til Norrköping. I det andre kvarteret ble det litt mer fysisk, og Borås gjorde noen slurvefeil. Men det var takket være Norrköpings forsvar. On en ballbesittelse svingte Logan ballen til høyre side til en åpen Andreas Person som gikk for skudd, men avslutningen avbrøt ham da han allerede var i luften og måtte slippe ballen, og for å unngå at Tim Schüberg stjal ballen, valgte han å gripe den og ble dømt for traveling. Disse småtingene gjorde det vanskelig for Borås å komme nærmere. Men så kom Anton Cook i gang. Og McKnight satte noen treere, men da Nick Spires begynte å sette treere igjen, og Nathan Dawit gjorde det han er best på, var det åpenbart. Norrköping er det beste laget, og de kommer til å løfte sin tredje strake fane neste sesong. Vel, den fjerde faktisk, siden rullestollaget også vant den nasjonale tittelen forrige helg, og ble hedret i pausen.
Men kampens høydepunkt var før kampstart. Mandag markerte også klubbens 60-årsjubileum, og grunnleggeren Åke Björck fikk stående applaus. Da han ble hjulpet ut igjen, rullet de ham forbi meg, og jeg så hvor rørt han var. Dette var et stort øyeblikk for klubben, men også for Åke. Jeg er glad for at de fikk vinne foran ham, på en spesiell dag også.
Da slutsignalet gikk og feiringen startet, så jeg hovedtrener Mikko Riipinen bryte ut i gråt. Han var overveldet, og jeg har aldri sett ham vise slike følelser før. Vanligvis er han veldig rolig og holder følelsene sine for seg selv. Så jeg vet at dette var spesielt for ham også. Og det er sprøtt å tenke på at den 12 år gamle gutten jeg møtte i en NBA-butikk i 2006, nå er trener og fire ganger nasjonal mester.
Jeg fikk se vennen min Adam Ramstedt sette ballen i nettet da han vant sin FEMTE tittel. Faen Adam, spar litt til noen andre.
Men akkurat som i fjor betyr det mye for meg å se Nathan Dawit feire som mester. Fordi jeg vet hvor mye han har vært gjennom, med alle skadene og å holde seg på banen for å komme tilbake til den spilleren alle visste at han kom til å bli fra ung alder. Du finner ikke en mer ydmyk spiller enn Nathan.
Og å se de gamle mesterne fra 2018 og 2010 på tribunen får deg til å forstå hva Dolphins basketball står for. Da jeg kom inn i hallen møtte jeg både Dolphins-legendene Mikael Lindqvist, Joakim Kjellbom og Solegend Gee Gervin. Under feiringen kom de alle bort for å gratulere coach Mikko, som de spilte sammen med i karrieren.
Da jeg kjørte hjem, fikk jeg en tekstmelding fra en venn om en ting de sa på sendingen. Etter intervjuet med kaptein Tim Schüberg etter kampen sa de at han er på samme nivå som David Bergström og Fred Drains. Kom igjen, mann. Jeg liker Tim veldig godt. Jeg tror han var den største grunnen til at de kom seg forbi Jämtland. Han er fantastisk, og fortjente å bli vurdert som finalens MVP, noe Devonte Green ble. Men du kan ikke sammenligne en spiller som var den beste spilleren på laget sitt i 3-4 kamper i et sluttspill, med en som var den beste spilleren i landet i nesten et tiår. Men jeg er partisk, så hva vet jeg.
Gratulerer til Norrköping Dolphins, dere fortjente virkelig dette. Uansett hvilket nivå av storhet noen hevder at dere er på eller ikke.
