MIN HISTORIE - Ellen Nyström

Når jeg tenker på svensk basketball, helt siden jeg var liten, er det to lag som skiller seg ut. Plannja og Alvik. Plannja var et lag fra Luleå med et merkelig navn, men det var også mange anleggsbiler i Stockholm som kjørte rundt med Plannja på. Så var det noen som fortalte meg at de var sponsorer for en klubb i Luleå.

Luleå har to profflag, ett lag i hver av SBL Dam og Herr, og begge har vært toppklubber mer eller mindre siden alltid i min verden. Jeg har alltid hørt spillere snakke varmt om profesjonaliteten og kulturen i nord. Og damelaget har vært en dominerende kraft en stund nå. Utenfor sesongen sier folk alltid "ja, det blir Luleå og..." når de snakker om utfordrere. I år er det ingen forskjell. Luleå har vært på hugget i hele år. Og det har mye med Ellen Nyström å gjøre.

Jeg ble kjent med Ellen for to år siden, da jeg jobbet med Chioma Nnamaka som var lagkaptein for Luleå Basket. Ellen var en av lagets nøkkelspillere, og sammen med Allis Nyström, Josefine Vesterberg, Chioma og Solesquad-kollega Matilda Ekh utgjorde de en startfemmer med massevis av erfaring og utmerkelser. Og hvis du trodde at det var alt, kan du tro om igjen hvis du legger til den tidligere WNBA-skytteren Maggie Lucas midt i sesongen. Men det er ikke tilfeldig at Ellen ble bedt om å være lagkaptein da Chioma trakk seg tilbake.

Ellen begynte å spille basketball da hun var 5 år gammel. Moren hennes, en tidligere hooper, startet et lag i den lokale klubben Höken. Moren Lena var en stor basketballspiller, og faren Leif var medlem av det svenske landslaget. Og Plannja, hva er oddsen? Ellens storebror var også en lovende ungdomsspiller som kom på landslaget og spilte basketball på Hope College i Michigan. Så Ellen startet karrieren på det lille lokale treningsstudioet på Furuparksskolan. Da jeg spurte henne om den gymsalen, sa hun at hun ikke var sikker på om den hadde en trepoengslinje, men hvis den hadde det, ville de ha krysset hverandre, siden den var så liten.

Sammen med sine fremtidige lagkamerater i Luleå Basket, Allis og Josefine, tok Ellen sitt lille lokale lag hele veien til den nasjonale finalen for U16 og tok hjem gullet. Etter det fikk de alle mer oppmerksomhet og var snart med på ulike ungdomslandslag. Ettersom hun spilte basketball på videregående i RIG Luleå, begynte hun også å spille profesjonelt for Luleå Basket det siste året, samtidig som hun var medlem av U20-landslaget. Snakk om å lage bråk, ikke sant? Etter å ha kommet til kort i finalen i SBL Dam, forpliktet hun seg til å spille basketball på Colorado State University, i Mountain West Conference.

Utmerkelsene hennes på college var kanskje det første jeg hørte om Ellen. Det er det første jeg husker av navnet hennes, at hun gjorde det bra på college. Og da jeg spurte henne, var hun altfor ydmyk, så jeg måtte mer eller mindre dra det ut av henne. Hvis jeg ble kåret til All-MWC co Freshman of the Year, to ganger All-MWC Player of the Year og College Female Athlete of the Year av Colorado Sports Hall of Fame, kan jeg garantere deg at jeg ville vært den første til å fortelle deg det. Jeg kunne til og med ha presentert meg slik. Men ikke Ellen, det er ikke hennes stil. Alt hun sa var: "Jeg elsket college, det var flott.". Og så ble hun den første spilleren noensinne som tok en triple-double på Colorado State. Kvinne eller mann.

Etter at hun ble uteksaminert i 2017, skrev hun kontrakt i Spania og spilte tre år for IDK Gipuzkoa Donosti Basket i den baskiske ligaen. Og da Covid la ned ligaen i 2020, flyttet hun nordover igjen, helt opp til snørike Luleå.

Og det var slik jeg møtte henne (Ted Mosby-stemme). Året 2020-21 ble historisk, da Luleå ble det første laget som vant etter å ha ligget under 0-2 i finalen. Jeg husker kamp 2 oppe i Luleå, da det fortsatt var restriksjoner og bare et lite antall mennesker fikk lov til å sitte på tribunen, og faren hennes var en av dem. Han var den stolteste i den lille gruppen med trommer, og selv om kamp 2 så ut til å bli den største fiaskoen, gikk hun likevel av banen med hevet hode. Så da de snudde det hele og vant tre strake seire, vet jeg at det betydde mye for henne.

Mens Luleå feiret på banen med kaptein Chioma i nettet, la jeg merke til at ligaens MVP Klara Lundqvist sto alene med SVT og gråt. "Hvor i helvete er lagvenninnene hennes?" var alt jeg kunne tenke på. Det finnes tid og sted. Jeg kommer tilbake til det om et øyeblikk. La oss omfavne det faktum at de tre venninnene fra et lite U16-lag feiret som lagkamerater til de nasjonale mesterne. Det er en historie å fortelle.

I fjor dominerte Luleå den ordinære sesongen og vant enkelte kamper med mer enn 50 poeng. Jeg bare ventet på at de skulle være tilbake i finalen, og plutselig sto de overfor Norrköping i kampen om gullet. Mens jeg gjorde noen produksjoner fra finalen, var jeg i Norrköping for å se kamp 4, en vinn-eller-forsvinn-kamp for Luleå, som lå under 2-1. Norrköping vant, og Luleå gikk glipp av en trippel, og det som skjedde etter slutsignalet, som utløste både jubel og tårer, viste meg én ting om Ellen. Hun er en klassespiller. Jeg føler meg alltid ukomfortabel når jeg jobber med en spiller og de taper, for jeg føler at uansett hva jeg gjør eller sier, så blir det feil. Så da jeg prøvde å snike meg ut, kom Ellen plutselig gående med en gråtende lagvenninne i armene, og da SVT krevde et intervju med henne, ba Ellen henne om å gå til garderoben og tok hennes plass. Og alt jeg kunne tenke på, var Klara som sto alene uten en lagkamerat som kunne be reporteren om å gi henne et minutt eller to. Intervjuet var over på under ett minutt, og så var det bare oss to i tunnelen. Jeg nølte med å si noe, og hun bare så på meg og sa "det er tid og sted, ikke sant?" og nikket mot reporteren som nettopp hadde gått. Mens vi sto der, skjønte jeg at dette tapet var tøft, men Ellen er ikke den typen person som ser seg tilbake, og neste sesong ville Luleå være på hugget. Igjen. Og det har alt med Ellen å gjøre.